Dette er en fortsettelse på novellesyklusen ”Trylleglasset” og oppveksten til Herdis, men kan også leses separat. Herdis er i småskolealder da hun oppdager at moren lyver, men hun vet ikke hvorfor. De trygge rammene rundt barndommen slår sprekker da foreldrene skiller seg, 1. verdenskrig blir mer åpenbar og Herdis kommer i puberteten. Gjennom hennes øyne blir vi (bedre) kjent med familien, nabolaget og byen Bergen.

Herdis er ofte usynlig for omverdenen, de voksne glemmer henne raskt og opptrer som hun ikke er tilstede. Hun er en observatør, men aldri en deltager. I sitt strev med å bli sett, dikter hun for å gjøre seg mer interessant. Barna på hennes egen alder klarer ikke å se, høre og føle det samme som henne, og trekker seg unna. Dikterevnen gjør det mulig for henne å smyge seg unna ubehagelige situasjoner, men gir også trøst i ensomheten.

Det er lett å identifisere seg med Herdis. Nedreaas skildrer henne så nær og livaktig. Og det er så sårt når ingen i familien eller skolen ser hva hun sliter med. Jeg synes slutten ble litt diffus, men gleder meg til å ta fatt på oppfølgeren ”Ved neste nymåne”.

Min leseopplevelse:

Kategorier: Litteratur