Herdis fra “Trylleglasset” og “Musikk fra en blå brønn” har blitt 11 år, og handlingen strekker seg frem til hun blir 15. Hun veksler mellom å bo hos moren og faren, som har stiftet ny familie på hver sin kant av Bergen, på slutten av 1. verdenskrig og de første årene etter krigen. Fra å være ei jente som nekter å stå på geledd og synge i jentekoret, må hun etter hvert ta stilling til om hun skal konfirmere seg.

Det er noe med oppvekstromaner. Vi har alle vært der. Forfatterens liv har mange likhetstrekk med Herdis’, og beskriver den på en slik måte at jeg som leser får en ny selvinnsikt i min egen pubertet. Høydepunktene er da hun prøver å skrive brev til den syke venninna Julia som er på barnehjem, og da hun er på båten mellom Danmark og Norge. Fra å være en usynlig betrakter, begynner hun å leve:

“Det viktigste var, at nå var hun. Nå, akkurat nå. Og alt dette andre – det var sugd opp i måkeskrik, og brus fra kjølvann som forsvant og forsvant og var nytt hele tiden.” Likevel forstår hun ved bokens slutt, uten å røpe for mye, at opprøret hennes var rettet feil. Hun kapitulerer, men sier ”Men bare vent! Snerret hun. – Bare vent, dere.”

Min leseopplevelse:

Kategorier: Litteratur