“Hässelby” av Johan Harstad
15. februar 2008 0:34
Albert Åberg føler seg først fri i en alder av 42 år, da faren dør i en trafikkulykke. Til da har han bodd sammen med faren Bertil i en blokkleilighet i den svenske forstaden Hässelby. Han har riktignok prøvd å frigjøre seg 20 år tidligere, da han reiste på interrail og bodde 1 år i Paris. Dårlig samvittighet førte han tilbake til Hässelby. I frihetens øyeblikk lider han av forfølgelsestanker og ser samfunnet gå i oppløsning.
Dette minner meg om ”fan fiction” – ukjente skribenter tar kjente karakterer eller settinger og fabulerer videre på hva som kan skje, helt uoffiselt. Fordelen med slik skriving er at man slipper å skape nye univers. Den store forskjellen her er at barnebokforfatteren Gunilla Bergströms Albert Åbergs pubertet og voksenliv krediteres Johan Harstad. Selv sier han at det er en tribute til barnehelten, han har skrevet det i stor kjærlighet, samtidig som han ville være stygg mot noen han var glad i.
Ideen er knallbra! Jeg liker referansene til både Alberts bokbarndom og min egen opplevelse av 80-tallet. Språket er så lett og luftig, at jeg glemmer at jeg leser. Boken starter med en god beskrivelse av et vanskelig far- og sønnforhold, deretter stiger spenningen og utvikler seg til en thriller – forsvinningsnumre, forfølgelse, tilfeldigheter og sammentreff – til å ha en apokalyptisk slutt. Jeg liker ikke slutten. Jeg er ikke sikker på om det er fordi verdens demontering blir for enkel, eller at jeg ikke ser sammenhengen mellom Alberts historie og samfunnets plutselige undergang.
Min leseopplevelse:
6 svar til ““Hässelby” av Johan Harstad”
Jeg ble veldig overrasket over slutten. Det er helt umulig å tenke seg frem til at boken slutter på akkurat den måten, og jeg er fortsatt ikke helt sikker på om jeg har forstått det hele.
Jeg også ble veldig overrasket. Hadde sett for meg en mer konspiratorisk slutt …
Jeg er enig i at den er litt tam. Jeg endt sånn cirka på samme karakter (5 av 10, men egentlig 5/8, ettersom 9 og 10 holdes av til bøker som er eller bør bli ansett som litteraturens store klassikere). Det er egentlig bare en slags jukseløsning, der han slipper å samle trådene. Dessuten står den så veldig lite i stil med resten av boka.
Det er tydeligvis et eller annet med Harstad og hovedpersoner uten fremdrift, ansvarsfølelse og empati. De sliter litt alle sammen, og det ser ut til at han foretrekker stusslige og forknytte “typiske nordmenn” som helter.
Ja, du sier noe, Andreas. Johan Harstad skriver drivende godt, jeg liker fortellerstilen hans, men han klarer ikke det med avslutninger.
Denne boken klarte jeg aldri å fullføre, Harstad klarte ikke å fange min interesse. Etter å ha lest ca. 80-100 sider så ga jeg opp..
Ladybug: Jeg synes begynnelsen var veldig god, siden den hadde mange referanser til min egen barndom og ungdom. I tillegg liker jeg Johan Harstads nærmest pludrende skrivemåte.
Vil du kommentere?