Lørdag 15. februar 2003 får 48-årige Henry Perowne tenkt igjennom hele sitt liv. Han er en vellykket nervokirurg, gift med en advokat, bor i et stort og vakkert hus i Londons sentrum og har voksne, fremadstormende barn. En rekke hendelser gjør at dagen ikke blir helt som planlagt. Pga. en folkedemonstrasjon mot krigen i Irak, havner han i en liten trafikkulykke der han nedverdiger den småkriminelle Baxter foran sine venner. Dette får konsekvenser og truer hele Henrys lykkelige univers.

Gjennom de små hendelsene som skjer i nuet, alt fra å se på sin sovende kone til å velge ut musikk i operasjonsstuen, får Henry tilbakeblikk og satt dem i sammenheng. Han får også tenkt igjennom hva han mener om krigen i Irak, i en heftig diskusjon med sin pasifist-datter.

Jeg likte Ian McEwans ordrikhet og kapitteloppbygging i ”Om forlatelse”. I ”Lørdag” synes jeg han fordyper seg for mye i detaljene, at han helt glemmer drivet. Det er i utgangspunktet et interessant plot, begynnelsen er lovende og slutten er spennende. Likevel får utallige latinske medisinuttrykk og en utrolig lang og uinteressant squashkamp til å kjede meg. Det hjelper heller ikke at jeg ikke klarer å sympatisere med noen av karakterene.

Min leseopplevelse: