«Harry Potter og dødstalismanene» av J.K. Rowling

Harry Potter og dødstalismaneneDette er en av de sjeldne bøkene jeg er lei meg for å ha lest ferdig – for etter siste punktum er det slutt med Harry Potter-grubleriene. Er han en malacrux, vil han dø til slutt eller overlever han Voldemort? I løpet av noen år har jeg gått fra en mild irritasjon, til en lett begeistring over magien Rowling har spredt. Dødstalismanene oppfyller alle forventninger som den sjuende og siste boka.

I det Harry fyller 17 år og blir myndig, brytes morens beskyttelsesformular over ham. Voldemort, mørkets fyrste, ser ut til å få overtaket i trollmannskrigen da han besetter de viktigste stillingene i trollmannsverdenen og begynner utrenskningen av gomper og grumser (personer uten rent trollmannsblod). Professor Slur setter seg i rektorstolen på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Harry ser ingen annen utvei enn å oppfylle gamle rektor Humlesnurrs ønske om å finne malacruxene – Voldemorts splittede sjelebiter. Han slutter skolen før 7. året begynner og lever i skjul sammen med Hermine og Ronny. Her sloss han mellom tro og tvil på seg selv, Humlesnurrs liv og vilje, forbindelsen med Voldemort, hans oppgave og venners offer.

Hvis noe skulle nevnes i misfavør er det bokens lengde. Jeg synes (uten å komme med noen spoiler) at midtpartiet, da de flytter seg fra skjul til skjul uten noen større plan, kan virke noe kjedelig. Her kunne det kortes ned. Ellers synes jeg mange av egennavnene er vanskelig å få med seg, siden de ikke alltid har noen sammenheng med personene de representerer eller virkeligheten.

Likevel synes jeg forfatteren har utviklet seg sammen med romanfigurene i løpet av de 7 bøkene om Harry Potter. De er ikke lenger endimensjonale, men balanserer hårfint mellom det gode og det onde. Jeg har koset meg mens jeg har lest og gledet meg til å lese mer, men nå er det slutt. Det er litt trist …

Min leseopplevelse:terningkast 6

One thought on “«Harry Potter og dødstalismanene» av J.K. Rowling

  1. Jeg koste meg med denne boka i jula. Begynte lille julaften og prøvde å begrense meg sånn at den skulle vare til langt uti romjula. Jeg klarte det ganske bra, men da jeg, lille nyttårsaften ble ferdig, følte jeg meg ferdig også. Det var en utrolig rar følelse, for tidligere bøker har jeg bare ventet på mer. Denne synes jeg fikk en så bra slutt og det er liksom ikke mer å vente på. Man fikk de svarene man skulle, og jeg synes den sluttet fint.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *