«Røtter og føtter» av Thomas Hylland Eriksen

Røtter og føtterHvem er jeg? Forfatteren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen drøfter identitet i en omskiftelig tid. Er det arv eller miljø – røtter eller føtter – som legger an føringen. Han stiller dette spørsmålet innenfor bl. a. ideologier, religioner, nasjonalitet/etnisitet, politikk, kjønn, kulturtradisjoner, medier og kjønn. Boken er inndelt i selvstendige kapitler som kan leses hver for seg.

Jeg har alltid likt Hylland Eriksens lettfattelige assosiasjonsrekker. I boka ”Øyeblikkets tyranni” passet det heseblesende tempoet perfekt inn, nettopp for å understreke behovet for sakte tid. Her synes jeg det blir for travelt. Han rekker så vidt å komme inn på et tema, før han forlater det, uten å utdype påstandene. Derfor er dette en enkel bok å lese, men også å legge fra seg.

Boken er likevel krydret med mange gullkorn og undringer, som f. eks. «Det store mysteriet i at vi alle blir født med medfødte anlegg som gjør oss i stand til å leve tusenvis av ulike liv – og likevel ender vi til slutt med bare å ha levd ett.» Og ”Motpoler er iøynefallende og fotogene, men gråsonene vokser i det stille, bryter ned grensene og skitner til kategoriene. Det finnes mer både-og enn enten-eller i verden.”

Min leseopplevelse:terningkast 4

2 thoughts on “«Røtter og føtter» av Thomas Hylland Eriksen

  1. Jeg får spader av Thomas Hylland Eriksen. Med unntak av Jostein Gaarder må han være verdens mest irriterende person. Sånne folk som gjør at du får lyst å knuse tv-en.

    Jeg kan ikke noe for det, men sitatene du kommer med der bare forsterker inntrykket mitt av at fyren leverer fra seg floskler som han av en eller annen grunn tror er dype. Jeg leste boka hans som var et angrep på Richard Dawkins’ siste bok om hvorfor det ikke finnes noen gud, og jeg var helt sjokkert over at en godt utdannet fyr klarer å lire av seg så mye tøv. Stort sett var argumentene han brukte like bra som «bare fordi du aldri har sett en svart svane, så betyr ikke det at det ikke finnes.»

    Du skriver at han knapt rekker å bli ferdig med et tema før han haster til neste, da har han altså skrevet denne boka slik som han snakker.

  2. Thomas Hylland Eriksens muntlige stil gjør at boka blir lett tilgjengelig for alle, ikke bare for dem som har studert sosialantropologi. Jeg derimot, synes temaet er såpass interessant at jeg vil ha mer informasjon om eksemplene som kommer som perler på ei snor. Denne boken lider av mangel på dette (informasjon, ikke eksempler).

    Noen (du f. eks.) oppfatter det han sier som floskler, jeg synes han setter kjente ting i sammenheng – og retter søkelyset mot de interessante gråsonene.

    Jeg liker hans både-og, istedet for kategorisk tenkning.

    P.S. Og forresten så har jeg sansen for Jostein Gaarder også 🙂 …

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *