I amtmann Ramms hus på slutten av 1830-tallet, er det en felles oppfatning om hvordan et godt ekteskap skal være. De to eldste døtrene er gift, mens de to yngste døtrene Amalie og Sofie er i snart i gifteferdig alder. Da Georg Kold begynner som huslærer for Sofie og den yngste sønnen Edvard, finner Sofie etter hvert en sjelefrende i ham. Hun sliter mellom hjemmets og samfunnets krav og hjertets kall.

I norsk litteraturhistorie er visst dette en etterlengtet og viktig bok da den kom ut i 1854 – en kvinnelig forfatter som protesterer mot den bestående oppfatning av kvinnerollen. Dette synes jeg blir overskygget av bokens mange kjedelige partier. Det er mange ord, lite sammenheng og treg fremdrift. Jeg blir heller ikke godt nok kjent med verken huslærer Georg Kold, familievennen Lorenz Brandt eller prost Rein, til å synes at noen av dem utmerker seg som en god partner.

Slutten blir også litt tafatt og slapp. Jeg trodde det skulle mer til for å bli avbildet på hundringsen (Ok, så har hun skrevet noen artikler, noveller, prosa og erindringer, i tillegg til dagbøker og brev som er utgitt etter hennes død).

Min leseopplevelse: