Tora bor sammen med moren og stefaren i Tusenhjemmet i et øysamfunn i Nordland. Hennes biologiske far var en tysk soldat som ble skutt under 2. verdenskrig. Ofte når moren jobber kveldskift på fryseriet, blir hun misbrukt av stefaren. Det eneste fristedet hennes er hos tante Rakel og onkel Simon, og etterhvert hjemme hos døvstumme Fritz.

«Farligheten» og overgrepene er forferdelige, men ikke overskyggende. Beskrivelsene av nærmiljøet og de mellommenneskelige interaksjonene er fabelaktige. Bygdedyret ligger og lurer og holder folk nede.

I resepsjonsteorien gjenskaper man de litterære personlighetene hver gang man leser dem, ut i fra de forutsetninger man befinner seg i. Mine har forandret seg siden sist gang jeg leste denne boka. Fokuset har flyttet seg fra Tora til omgivelsene.

Likevel har Tora alle odds i mot seg. Hun er kvinne, ung, umyndig, fattig, tyskerunge og farløs. Selv om man kan ane hvordan hun kommet til å takle dette etterhvert som hun blir eldre, blir man litt forpliktet til å følge henne gjennom trilogien («Det stumme rommet» og «Hudløs himmel») for å se hvordan det går.

Min leseopplevelse: