«Mannfolk» (1886) av Arne Garborg

mannfolkPå annen halvdel av 1800-tallet møtes unge malere, lærere, kontordamer, studenter og prestekandidater – de fleste under utdanning og på vei til et yrke – på et danselag i Kristiania Arbeidersamfunn. Senere treffes de i forskjellige sammenheng og diskuterer spesielt ekteskap og kjønnsmoral. De søker etter livspartnere, men kan ikke etablere seg før i 30-årene, noe som gjør at de unge med seksualdrift finner midlertidige løsninger.

Dette er en kollektivroman med mengder av navn, titler og forhold, og det er litt vanskelig å huske hvem som er hvem. Etterhvert sentrerer fortellingen seg om student Laurits Kruses forlovelse med kvinnesakskvinnen Dagmar Dyring, hans forhold til tjenestejenta Helene og hans søskenbarn Georg Jonathan.

Garborg bruker ord og vendinger som ikke alltid er lett å skjønne i det 20. århundret, men når det gjelder å beskrive Helene og hennes dødssyke baby er han brilliant. Jeg lider sammen med dem (og synes å huske at Amalie Skram har en lignende følelsesladet sekvens i «Sjur Gabriel» (1887) i Hellemyrsfolket.) Med dette understreker Garborg sin medfølelse for de lavere stilte kvinner som blir utnyttet i den seksuelle dobbeltmoralen; tjenestejenter og prostituerte.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *