2004

Bøker jeg har lest i 2004:

25.12 – «Hesten og hans gutt» av C. S. Lewis. Historien skiller seg ut i fra resten av narinaserien, siden alt foregår i ”den andre dimensjonen”. Mens de fleste narniabøkene fokuserer på livet i Narnia, får vi her høre om Calormen, et stort rivaliserende land i sør og Archenland, et lite land, men alliert med Narnia. Peter, Susan, Edmund og Lucy er nå voksne konger og dronninger over Narnia. Lewis tar opp flere tema. Et er møte mellom to kulturer med forskjellige guder, et annet er hvordan stolthet kan forårsake irrasjonell oppførsel. Kristne allegorier er også med. Løven Aslan er alltid tilstede, men har kun få konkrete opptredener – slik ingen gående går alene, ifølge kristne tanker. Les mer her.

13.12 – «Sprengeren» av Liza Marklund. Den siste uken før jul sprenges Olympiastadion og OL-sjefen Christina Furhage et halvt år før sommerlekene skal holdes i Stockholm. Annika Bengtson, som er nyutnevnt sjef for kriminalredaksjonen i tabloidavisa ”Kvällspressen”, dekker mordet og jakten på sprengeren. Dette er krim i høyt tempo der vi følger pressens synsvinkel, ikke politiets. Forfatteren selv bidrar med sin journalistiske bakgrunn og gir en god skildring av et pulserende avismiljø med en kvinnelig leder. Hovedpersonens opplevelse av tidsklemma er lett gjenkjennelig – Annika dras hele tiden mellom yrkesrollen og familierollen. Les mer her.
07.12 – «Doppler» av Erlend Loe. Doppler er en sammensatt fyr. Han liker ikke mennesker, har et anstrengt forhold til familien og snakker lite, men likevel får jeg en slags godhet for ham. Kjente referanser til både litteratur, film og TV, bidrar til nikkende i gjenkjennelse, de mange små tankerekkende hans er treffende, og hans møte med andre mennesker er humoristisk. Han går tilbake til naturalhusholdning og bytteøkonomi, stjeler, inviterer innbruddstyven på brennevin og skyter dem han ikke liker. Les mer her.
01.12 – «Frost» av Roy Jacobsen. Jacobsen konsentrerer seg om Torgest, eller Gest som hovedpersonen også kalles, og hans opplevelser, men i bakgrunnen skildres de historiske faktaene i Norges storhetstid. Vi blir med til vikingtidens Trøndelag, Helgeland, Mjøstraktene og til slutt erobringen av England. Mye snadder for de som liker Norgeshistorie. Likevel synes jeg det mangler sammenheng. Gests flukt blir en kaotisk reise i alle retninger uten noe mål. Av og til skrider fortellingen altfor sakte fremover, og det utrolig rike persongalleriet gjør en stakkars leser forvirret. Les mer her.
27.11 – «Fruen fra havet» av Henrik Ibsen. Dette familiedramaet handler først og fremst om Ellidas valg mellom det kjente og det fremmede, men også stedatter Bolettes håp om å reise ut i verden. Moralen er lik diktet: “If you love someone, set her free. If she comes back, she’s yours. If she doesn’t, she’s never was.” Alle kjemper for friheten. Ellida tror hun blir fri hvis hun vender tilbake til havet. Ibsen beskriver denne sitrende følelsen for det mystiske fremmede på en mesterlig måte. Jeg kjenner igjen Ellidas sug mot de mørke, friske havbølgene og mannen med den skiftende øyenfargen – så farlig, men veldig tiltrekkende. Les mer her.

19.11 – «1984» av George Orwell. Eric Arthur Blair skrev i 1948, under pseudonymet George Orwell, en fremtidsvisjon om hvordan 1984 (han snudde tallene) ville bli. Jeg husker at norsklæreren min flirte godt av denne romanen i 1984 og sa at profetiene ikke ble oppfylt, og ba oss skrive en stil om hvordan det ville bli i 2048. Han tok grundig feil. Orwell har skrevet en skremmende solid roman om hvordan et totalitært samfunn kan kneble individets frihet ved overvåking, hjernevasking og undertrykkelse. Det er ingen koselig lesing, men meget aktuell (der tok min gamle ungdomsskolelærer feil). ”Krig er fred”-slagordet brukes den dag i dag under en annen formulering: ”Til krig mot terrorismen”. Begge garanterer vår sikkerhet. Veldig skremmende! Les mer her.

05.11 – «Et dukkehjem» av Henrik Ibsen. Nora beveger seg fra idealisme, forestillinger, fantasi, ønsker og gode intensjoner, gjennom en oppvåkning og til et punkt der hun er villig til å ta en avgjørende handling. Ibsen retter et kritisk spørsmål om kvinnerollen i et mannsdominert samfunn for 125 år siden, men er absolutt like aktuell i dag. Nora føler seg som en dukke i et dukkehjem, totalt dominert av sin far og deretter sin mann. Dialogene sitter som et skudd. Og hadde det ikke vært for slutten, ville jeg gitt den en sekser. Uansett hvor langt kvinnefrigjøringen har kommet, er Noras valg uforståelig for meg. Det finnes andre løsninger, men så er også Ibsens kvinner meget dramatiske av seg. Les mer her.

01.11 – «Det grovmaskede nettet» av Håkan Nesser. Dramaet starter med at hovedpersonen våkner opp med hukommelsestap. Da han oppdager ei død dame på badet, begynner det å demre, han heter Janek Mitter, er lektor ved et gymnas i Maardam og det er hans kone og kollega, Eva Ringmar, som ligger i badekaret. Boka tar etter hvert en helomvending, og i stedet for å konsentrere seg om hvem som er morderen, letes det etter et hvorfor. Hvem var Eva? Og i denne søken avsløres det at menneskene rundt henne vet veldig lite. Siden jeg mener at et av kriteriene for en god krimbok er at alle medvirkende bør presenteres i den nære begynnelse, oppfyller ikke denne krimgåten dette. Les mer her.

23.10 – «Genanse og verdighet» av Dag Solstad. Selv om jeg har god kjennskap til både Ibsens ”Vildanden” og Immanuel Kant, synes jeg forfatteren går for langt inn i fortolkninger som ikke umiddelbart kan knyttes til hovedfortellingen. Dermed blir begynnelsen skrekkelig treg, og når handlingen først tar form, blir den veldig hverdagslig. Elias Rukla er på jakt etter en god samtalepartner som han kan dele de viktige spørsmålene med, men han finner ingen pga. sin sjenanse. Dette går på verdigheten løs. Jeg irriterer meg gang på gang hvorfor han ikke kan være mer aktiv ved for eksempel å skrive leserinnlegg, melde seg inn i et politisk parti, invitere folk hjem, gå ut blant folk og åpne munnen – i stedet for å vente på at andre skal ta initiativet. Les mer her.

12.10 – «Kruttårnet» av Jens Bjørneboe. Bjørneboe skaper store kontraster når han på den ene siden skriver faglige, nøkterne og til tider ironiske foredrag om hekseprosesser og dødsstraff. På den andre siden følger vi den sanselige hovedpersonen som drikker vin i sene nattetimer, lytter til naturen og tar avkjølende bad i bekken når det blir for varmt. Dette er ingen hyggelig lesing og ikke å anbefale for sarte sjeler. Forfatterens intense beskriverlser av bestialitetens detaljer er gåsehudfremmende. Les mer her.

04.10 – «Hobbiten» av J. R. R. Tolkien. Hobbiten Bilbo Lommelun får i oppdrag, av trollmannen Gandalv, å være en innbruddstyv for 13 dverger som vil ha tilbake gullet som dragen Smaug stjal fra deres forfedre. Bilbo, som liker seg best hjemme i hullet under Bakken, er usikker på sin nye tolle, men vokser inn i den og kan virkelig kalle seg en tyv i møte med tusser, troll, edderkopper, alver og mennesker.Boka handler også om å vokse opp, flytte grenser, redselen for krig og griskhet – selve dragesyken. Tolkien forteller dette eventyret i en lett og lys tone for barn, opprinnelig sine egne. Les mer her.

30.09 -«Fatso» av Lars Ramslie. Som leser blir jeg både frastøtt og nesten litt glad i Rino. Fra å være en desperat mannegris på jakt etter et knull, utvides følelsesregisteret hans til å verdsette sosialt samvær og kjærlighet. Han konfronteres med sitt eget selvbilde, liker ikke det han ser og gjør noe med det. Forfatteren bruker et vulgært og direkte språk når han beskriver Rinos tanker, noe som er veldig effektfullt. Tabuordene hagler. Dialogene er enkle, slik de ofte er i virkelighetens dialoger. Det er en lettlest bok, men det er ingen enkel historie. Slutten er noe for sukkersøt for min smak. Les mer her.

26.09 – «Byggmester Solness» av Henrik Ibsen. Det er et spennende skuespill som drives fremover av frøken Wangels eggende ønske om å se byggmesteren klatre opp i hustårnet for å feste kransen. Kommer han til å gjøre det til tross for hans høydeskrekk, eller vil han høre på sin pliktoppfyllende kone Aline? Solness’ valg får dramatiske konsekvenser og er lite forståelig. Jeg synes karakterene er veldig overdrevet og vanskelig å sympatisere med. Dermed mister stykket noe av sin troverdighet og får nærmest et surrealistisk preg over seg. Les mer her.

21.09 – «Sannheten bortenfor» av Anne Holt. Den 7. Hanne Wilhelmsenromanen. 4 mennesker blir skutt og drept i en leilighet på Frogner i Oslo like før jul. De drepte er det eldre ekteparet Stahlberg, deres eldste sønn Preben og forlagskonsulent Sydensvans. Bokens mysterium er hva som knyttet disse menneskene sammen som gjorde at de ble drept samtidig. Alle mulige løsninger får fri utfoldelse, og likehetstrekkende med Orderudsaken skinner igjennom. Teknisk sett er løsningen sprek, men det er vanskelig å se at motivet står i forhold til forbrytelsen som ble begått. Jeg følte meg litt snytt. Les mer her.

12.09 – «Gengangere» av Henrik Ibsen. Helene er enke etter kammerherre Alving og bærer en dypt bevart hemmelighet. Dagen før minnesmarkeringen av hennes mann, røper hun dette for hennes venn pastor Manders, sønnen Osvald og tjenestepiken Regine. Dette får fatale følger for dem alle. Rollebesetningen er troverdig og dialogene er gode. Det virker som om Ibsen har en forkjærlighet for mennesker som ikke kan la andre leve med løgnene sine i fred. De dukker opp i mange av hans skuespill. Og det ender ofte med at livsløgnen kan være bedre enn sannheten. Les mer her.

07.09 – ”Sølvstolen” av C. S. Lewis. Sølvstolen er den 5. boken i Narniaserien ut i fra norsk utgivelsesår. Eustace fra ”Reisen til det ytterste hav” og hans medelev Jill som får et oppdrag i Narnia. Kong Caspian er blitt gammel og hans eneste sønn, prins Rilian, er forsvunnet. På reisen nordover for å finne prinsen, møter de kjemper, jordmenn, dverger, fauner og en heks! Det som trekker ned er at ingen av de opprinnelige fire barna er med i denne fortellingen, og dermed forsvinner fortsettelsesspenningen. Som et plaster på såret blir vi kjent med den uforglemmelige myrvrikkeren Dysterpytt. Les mer her.

29.08 – «Lille Eyolf» av Henrik Ibsen. Ekteparet Alfred og Rita strever med skyldfølelse siden deres eneste barn, Eyolf, må bruke krykker. I et ubevoktet øyeblikk faller han som baby fra bordet og blir handicappet. Hans foreldre har etter dette et meget anspent forhold overfor hverandre og sin sønn. Forfatteren skriver drivende gode dialoger mellom aktørene i dette skuespillet. Å finne en livsoppgave, et mål som er større enn seg selv, er noe alle søker etter i dette stykket. Når alt kommer til alt viser det seg at det er ikke det viktigste, men å døyve eller skjule skylden. Les mer her.
25.08 – «London» av Tor Åge Bringsværd. Dette er en annerledes reiseguide, her er det ikke oppgitt eksakte priser og informasjon om ankomstmidler, men desto mer bakgrunnshistorie og anekdoter om Bringsværds favorittsteder. Bringsveærd knytter sammen historie, fakta, myter, geografi og egne erfaringer til en spennende byvandring gjennom Londons gater. Anbefalingene består av bokhandler, puber, museer, markeder, statuer, hager og lignende. Kristoffer Robins hundremeterskog og møte med klovneforeningen er også verdt å få med seg. Les mer her.

18.08 – «Frihetens øyeblikk» av Jens Bjørneboe. «Frihetens øyeblikk» er første bok i trilogien om ”Bestialitetens historie”. Tittelen henviser til menneskenes ytterste valg: friheten til å ødelegge eller nyte verden. Dessverre har ikke menneskene nok kunnskap og forståelse til noen av delene. Bjørneboe vil gjerne vise oss hvordan vi best kan leve i den. Les mer her.

03.08 – «Hedda Gabler» av Henrik Ibsen. Forfatteren skriver mesterlig om hva som kan skje med en kvinne fanget av sin stand i et kjedelig ekteskap i et mannsdominert samfunn. Dialogene fungerer godt og er dynamiske – det ene ordet tar det andre. Det er et kort skuespill, men inneholder likevel spennende elementer som makt, sjalusi, løgn og kjærlighet. Ingen kan beskylde Henrik Ibsen i å være umoderne! Les mer her.

31.07 – «Natt til fjerde november» av Karin Fossum. Forfatteren er kjent å skrive kriminalromaner, men denne boken er et familiedrama. I stedet for å følge etterforskningen, følger hun de etterlatte. Spenningen er lagt til Jonnas foreldre, hvordan de takler det å sitte igjen og ha et totalt tomrom etter datteren sin. Spørsmålene de stiller seg som «hva har skjedd», «hvorfor», «hva har jeg gjort galt» og «hvordan kan jeg fortsette livet mitt» gjør dem til nærværende og levende personer. De har jo opplevd en forelders største mareritt – å miste sitt barn. Les mer her.

22.07 – «Utsikt til paradiset» av Ingvar Ambjørnsen. Forfatteren skriver på en måte som gjør at leseren lever seg helt inn i Ellings verden. Han innrømmer at han er en einstøing som har bodd sammen med sin mor i 32 år, men etter hennes død, skjønner han at han er blitt skjermet for livets harde realiteter. Hans sykelige opptatthet for Gro Harlem Brundtland og tvangstanker rundt renslighet øker utover i boka. Intelligent og lun humor gjennomsyrer fortellingen, men det skjer så altfor lite. Ellings antakelser og fantasi er ikke nok! Les mer her.

06.07 – «Appelsinpiken» av Jostein Gaarder. En vakker fortelling om en 15-årig gutt som leser et brev hans avdøde far skrev til ham for 11 år siden. Gaarder stiller ingen nye filosofiske spørsmål, men tar opp de viktigste: om livet, døden og kjærligheten, slik en forelder skulle ønske å kunne ha fortalt det til sitt barn når h*n spør. Faren er lege og tror ikke på et liv etter døden, men han benekter det ikke: «Helt sikker kan jeg aldri være. For når verden er, da er grensene for det usannsynlige allerede overskredet.»

05.07 – «Henry & June» av Anaïs Nin. Dette er dagboken Anaïs Nin førte som 28-åring (fra oktober 1931 til oktober 1932) da hun innledet et forhold til både Henry Miller og hans kone June Mansfield. Dagbokgenren kan være veldig interessant å lese, men denne kjedet meg. Selv om forfatterinnen er flink til å beskrive følelsene sine, mangler boka framdrift. Selv sier hun: «Jeg er fanget mellom Junes skjønnhet og Henrys geni. Jeg føler hengivenhet for dem begge, på forskjellig vis trekkes deler av meg mot hver av dem. Men jeg elsker June til vanvidd, blindt. Henry gir meg livet, June gir meg døden. Jeg må velge, men jeg kan ikke.»

27.06 – «Den som frykter ulven» av Karin Fossum. I tredje bok om politietterforsker Konrad Sejer må han løse flere saker på samme tid: et bankran med gisseltaking i sentrum, et bestialsk drap på et småbruk i Finnemarka og en psykiatrisk pasient fra Varden som er på rømmen. Vekslingen mellom bankranerens flukt og etterforskningen flettes utmerket i hverandre, og her finnes enkeltscener som fremstår som rene perler. Og da det hele tetner til i skjebnesvangert kammerspill for tre unge aktører, går det kaldt nedover ryggen. Skildring av forholdet dem imellom, blandingen av frykt og samhørighet, avsky og sympati, er meget godt skrevet. Les mer her.

24.06 – «Reisen til det ytterste hav» av C. S. Lewis. Dette er den 5. boka i Narniaserien i kronologisk rekkefølge, men den 4. boka etter norsk utgivelsesår. Som en kinesisk eske, åpnes denne boken med mange separate fortellinger innbakt i hovedhistorien. De starter som små mysterier som etter hvert blir løst på forskjellige måter. Løven Aslan har ikke lenger en sentral rolle, men har noen gjesteopptredener som et bilde, en drøm eller i en samtale. Det jeg ikke liker så godt, er at Eustances forandring skjer for raskt til å være troverdig. På den andre siden veies det opp med karakteren Ripipip, den herlige, uredde og talende musen, som står for resten. Les mer her.

22.06 – «Sjur Gabriel» av Amalie Skram. Dette er den første boken av fire i slektsserien «Hellemyrsfolket». Handlingen begynner i 1820-årene og handler om en fisker- og småbrukerfamilie i Hellemyren, en mil nord for Bergen. Sjur Gabriel er hovedpersonen som sliter dag og natt for å forsørge familien sin, og hver gang han oppdager at kona Oline har drukket brennevin, slår han henne helseløs. Fattigdom og sykdom preger familien, men håpet tennes da Vesle-Gabriel blir født. Les mer her.

14.06 – «Prins Caspian» av C. S. Lewis. Kong Miraz er av menneskeslekt og har et diktatorisk grep over Narnia og historien. Alle talende og mytologiske vesener holder på å bli utryddet. Da han får en sønn, er prins Caspian, hans nevø og rettmessige tronarving, i livsfare. I kampen for å få tilbake sin rettmessige arv, påkaller Caspian krefter fra fordums tid: den store kong Peter og hans søsken. Det skjer lite som engasjerer leserne og handlingen er veldig forutsigbar, men glimtene vi får av hvordan Narnia har forandret seg siden sist er spennende. Les mer her.

05.06 – «Nattsøsteren» av Unni Lindell. En eldre dame blir skutt og drept rett utenfor sitt hjem i Ullevål Hageby, bare noen uker etter at hennes barnebarn er sporløst forsvunnet. Politietterforsker Cato Isaksen blir satt på saken og mener det er sammenheng mellom dem.Dette er den 4. boken om Isaksen, og nå begynner han virkelig å rote til privatlivet sitt. Som leser blir man litt frustrert over hans dårlige samvittighet for familien og barna sine, når han ikke gjør noe med den uholdbare situasjonen. Han er da ikke maktesløs! Les mer her.

31.05 – «Sorgenfri» av Jo Nesbø. 4. bok om førstebetjent Harry Hole handler om hevn. Det starter med et bankran der en kvinnelig ansatt blir drept. I tillegg blir hans eks-kjæreste funnet død i senga hennes, like etter at Harry har vært på middagsbesøk. Samtidig er hans nåværende kjæreste i Moskva for å kjempe om foreldreretten til hennes sønn. På en finurlig måte blir alle disse hendelsene knyttet sammen og løst opp. Harry er den ensomme periodedrankeren, uten frykt, som tyr til utradisjonelle metoder for å løse enhver sak han blir satt på, for å kunne forhandle seg frem til å etterforske drapet på sin kollega Ellen Gjelten. Les mer her

25.05 – «Keiser og galileer» av Henrik Ibsen. Skuespillet handler ikke bare om ideologi og historie, men også om den fryktelige ensomheten. Keiser Julian står helt alene. Alle vil at Julian skal kjempe for deres sak, men ingen vil stå ved hans side i kampens hete. Til og med hans familie og venner svikter ham når han trenger dem mest. Sjalusien mot galileeren, som Julian nedlatende kaller Jesus, er stor da han har alt det Julian selv mangler: varme tilhengerskarer som er villige til å gå i døden for ham. Ibsen selv mener det er hans hovedverk. Les mer her.

23.05 – «Ole Brumm» av A. A. Milne. Artig å lese den på nytt for min sønn. Selv om han ikke skjønner alt, så elsker han alle de morsomme hendelsene i Hundremeterskogen. Milne henvender seg ikke bare til de minste, men skriver også små artige anekdoter til de voksne leserne. Fortellingene er fulle av visdom og humor, slik at de passer for bamsevenner i alle aldre. Bokas personer er solide og viker sjelden fra sine roller. Shepards strektegninger er enkle, men følsomme og skjønne. Les mer her.

04.05 – «Løven, heksa og klesskapet» av C. S. Lewis. Boka kan, som de andre bøkene i denne serien, leses på flere plan. Da jeg leste den som barn, så jeg kun den ene siden: et mesterlig eventyr skrevet for barn. Nå ser jeg tydeligere de kristne symbolene. Et annet tema som Lewis tar opp er barns oppførsel, hva er akseptabelt og ikke. Språket er lett og bildebruken tett. Uansett alder og måte boken leses på, så blir man lett engasjert og fascinert av historien – hvis man kan bruke fantasien. Les mer her.

30.04 – «Halvbroren» av Lars Saabye Christensen. «Mundus vult decipi. Ergo decipiatur» – Læresetningen «Verden vil bedras, følgelig bedrar vi den», er noe Arnold Nilsen tidlig lærer sønnen sin, Barnum, som også er bokas hovedperson. Og det er løgnen, bedraget og fortielsen som er aksen i denne boka. Alle personene gjør det: med vilje, i nødverge og av lyst. Alle bærer på sine hemmeligheter. Les mer her.

27.04 – «Egalias døtre» av Gerd Brantenberg. Med sin knivskarpe satiriske penn, avdekker forfatteren hvordan vårt «demokratiske» samfunn er manipulert av et mannsdominert språk. I hennes «jevnbyrdige» land Egalia har hun byttet om på rollene. I dette frueherredømmet er det kvinnene som har makten over kvinneskeheten, de ledende stillingene og kunnskapen om årets syklus og jordbruket. Siden mennene er de fysisk sterkeste, må de gjøre det mest slitsomme: passe barn og stelle hus. Les mer her.

29.03 – «Maskeblomstfamilien» av Lars saabye Christensen. Lars Saabye Christensen har skrevet en merkelig roman jeg vil huske lenge – jeg lurer ennå på hvem denne hovedpersonen, som i det lengste forblir navnløs, tvetydig og tvekjønnet, egentlig er. Han avslutter romanen slik: «Det er ikke mer. Og hvis min historie beveget deg, var det en tragedie. Lo du, bare en eneste gang, var det ikke annet enn en komedie». Jeg lo ikke. Les mer her.

19.02 – «Odel» av Anne Karin Elstad. Selv om boka er tjukk, er det en kort og komprimert slektsroman, som tar for seg nesten alle de hverdagslige utfordringer vanlige mennesker kan oppleve. Det er en av bokas svakheter: at den favner alt. Resultatet blir overfladiske og lettvinte løsninger. Det blir liten plass til å utdype hendelsene, man blir ikke kjent med romanfigurene og jeg synes mange av reaksjonene deres er uforklarlige. Les mer her.

10.02 – «Krig!» av Knut Nærum. Gjennom hundre korte kapitler, skrevet i forkjellige genrer som TV-intervju, avisartikkel, leserinnlegg, rap, sang, tale, brosjyre, stand-up og vanlig fortelling peker Knut Nærum nese til nordmenns holdninger til krig, både til dem som er for og dem som er i mot. Boka er ikke hysterisk morsom, ei heller viktig, men gir ettertanke og småhumring. Les mer her.

06.01 – «Marekors» av Jo Nesbø. Marekors er ei femkantet stjerne som skal skremme marerittet vekk fra drømmene. Den blir også ledestjerna for førstebetjent Harry Hole i hans etterforskning av en rekke drap med fellestrekk som avkuttede fingre og røde diamanter. «Marekors» tar også opp den uavklarte striden mellom Harry og Tom Waaler. På en finurlig måte klarer forfatteren å sette leseren i et moralsk dilemma: hvis han klarer å få oss til å sympatisere med hovedpersonen og hans jakt etter hevn, kan vi da sympatisere med morderen/e som ledes av lignende hevnmotiv? Les mer her.