2006

Bøker jeg har lest i 2006:

11.12 – «Harry Potter og ildbegeret» av J.K. Rowling. «Ildbegeret» (fjerde bok av sju) er et gigantsteg fra «Fangen fra Azkaban», både i språk og størrelse. Språkoppbygningen er mer avansert. Den viser at Rowling har utviklet seg som forfatter og Harry har kommet i puberteten. I løpet av noen få setninger gir hun svar på uklarheter i fra tidligere bøker. Den mørke siden fra «Fangen fra Azkaban» følges opp, men det blir hyggelige gjensyn av kjente karakterer fra tidligere bøker. Harry er blitt 14 år og midt i ungdomstiden. Sammen med Ronny og Hermine erfarer han sjalusi, usikkerhet, redselen for å bli avvist, ønske om å passe inn eller stå utenfor.

03.12 – «S.G. Myre» av Amalie Skram. Sivert er arbeidsom og godt likt av alle. I begynnelsen jobber han som løpegutt for kjøpmann Munthe, men alt snur seg da han kysser Lydia, kjøpmannens datter. Lydia sendes vekk på internatskole og Sivert sies opp. I sin nye jobb i en kolonial faller han for fristelsen til å stjele både varer og penger. Her treffer han Petra, kunsul Smiths husjomfru, som senere blir hans kone.I bok tre (av fire) i Hellemyrsfolket har Sivert mønstert av «To venner» (bok 2) og gått i land, og står i startgropen for å etablere seg. Sivert vil gjerne gjøre ting riktig, men faller for fristelsen til å være bedre enn det han er, noe som resulterer i lyging, stjeling – og drap.

19.11 – «Harry Potter og fangen fra Azkaban» av J.K. Rowling. I den tredje boka om Potter får man vite litt mer om Harrys far og venner fra skoletiden, men ellers lettes det lite på sløret om hvem foreldrene var og hvilken tilknytning de har til Voldemort før den fatale kvelden. Det bidrar ikke til at hovedplottet avsløres noe særlig og løfter ikke historien fremover. Rowling har en fengslende fortellerevne, et underholdende språk og bringer inn nye og interessante personer. Likevel er det et karakterskifte med introduksjonen av desperantene. Boka har mistet noe av sin humor og sjarme, og har blitt mørkere enn sine to forgjengere. Tempoet er ujevnt.

06.11 – «Lillelord» av Johan Borgen. Wilfred Sagen er en fascinerende gutt på 14 år som begynner å bli voksen. I fraværet av en far er han husets Lillelord, med mange forventninger knyttet til seg. Det forhindrer ham i å vise hvem han egentlig er. Det sies eller spørres aldri om noe direkte, i stedet drives det med gjetting og antydning. Man driver på med forestille seg-spillet. Han søker etter et trygt sted der ingen forestiller seg noe og han slipper å spille roller. Jeg elsker Johan Borgens underfundige noveller, men denne første boken i trilogien om Wilfred er den første romanen jeg har lest av ham. Språket er lett og symbolikken er sterk, akkurat som i hans noveller.

27.10 – «Harry Potter og mysteriekammeret» av J.K. Rowling. Endelig kom Harrys identitetskrise, noe jeg har savnet tidligere. Hans tvil om hvem han er, hvem han tilhører og hvor hans evner kommer fra fascinerer meg. Det som trekker ned er at selve handlingen først tar av når man er kommet halvveis. Forfatteren bruker mye tid og sider på å gjenta det som skjedde i den første boka for å informere nye lesere. Det hun ikke har skjønt er at det er sjelden nye lesere starter med nr. 2 i en bokserie. I tillegg er handlingsmønsteret i de to første bøkene identiske og forutsigbare. Harry står overfor et problem, Harry løser det, Harry møter et nytt problem, Harry løser det også, og så kommer høydepunktet: Voldemort, hans foreldres drapsmann.

18.10 – «Trylleglasset» av Torborg Nedreaas. Herdis vokser opp som enebarn i Bergen rundt 1. verdenskrig. Hennes barndom preges av utrygghet i familien og utestenging fra de andre barna i gata. Flukten blir fantasien og det vidunderlige trylleglasset, et prisme som bryter opp verden i små biter og setter den sammen igjen med nye, klare farger. Nedreaas skriver nært om sin egen og Herdis’ oppvekst – og det blir fryktelig sårt når hun ikke får være med på leken mer. Kapitlene er skrevet i novelleform, der leserne blir kjent med byhverdagen på begynnelsen av 1900-tallet. De er av varierende innhold og interesse da noen virker forstyrrende på historien om Herdis, som er det jeg ønsker å lese om.

16.10 – «Berlinerpoplene» av Anne B. Ragde. Fortellingen er lagt til Trøndelag, stedsnavn og mattradisjoner (sodd), likevel er det ikke påtrengende, boka handler ikke om trøndere, men rett og slett om familiebånd eller mangel på det. Møte mellom by og land – gamle tradisjoner og nye trender er veldig spennende. Ragdes beskrivelse av de forskjellige hovedperonene syntes jeg i begynnelsen var litt for treg og langsom, men etterhvert som jeg ble bedre kjent med dem, tok jeg meg i å lure på hvordan de har det nå. I tillegg klarer hun å legge inn et overraskelsesmoment på selve julekveldsfeiringa på Neshov-gården.

12.09 – «Medmenneske» av Olav Duun. Ragnhild tar plutselig avgjørelsen alle andre ønsker å gjøre, hun dreper. I sin naivitet prøver hun å rettferdiggjøre det ved at hun reddet et annet menneske. Ektemannen forstår ikke hennes offer, og hun erfarer at «det vonde drep ein ikkje med øks». Duun tar opp ei etisk problemstilling som er like aktuell i dag som i 1929. Ved å fortelle den enkeltes historie, viser han at den enkeltes skjebne er knyttet til dets medmennesker. Det er mange hendelser og tilfeldigheter som gjør at et menneske handler som det gjør. Hvis man kjenner til foranledningen, kan man da dømme et menneske som ondt eller godt?

01.09 – «Det mørke tårn 1: Revolvermannen» av Stephen King. Det er andre gang jeg leser denne boka. Første gang var på engelsk, men den virket litt diffus, så jeg leste den på nytt siden den ble oversatt til norsk i fjor. Og jeg har kommet frem til samme konklusjon: Revolvermannen er ikke enkel å forstå. Begynnelsen er forvirrende. Som leser har jeg ingen ide om hvorfor Roland leter etter den sortkledde, hvor han er og hvorfor han leter etter det sorte tårnet. Det er en blodig, mørk og voldelig fortelling med en hovedperson jeg ikke er helt sikker på om jeg liker eller hater. Er han en helt, eller hva er han? Dette imponerte ikke!

17.08 – «En dag i oktober» av Sigurd Hoel. En fireetasjes gulmalt leiegård forstyrres av ei kvinnes rop en dag i oktober. På forskjellige måter påvirkes beboerne av hennes bønn om å «Ta meg hjem! Jeg vil hjem igjen!» De tvinges til å ta et oppgjør med sitt eget liv, og ved nærmere ettersyn innser de at deres såkalte «normale» samliv ikke er som det burde være, eller som de skulle ønske det var. Selv om kjønnsrollemønsteret har endret seg over de siste 75 år, skriver Hoel et samtids- og samlivsdrama på en levende og aktuell måte. De stramme rammene rundt tid og rom, et døgn i ei bygning, gjør historien spennende med et godt driv.

11.08 – «Volvo Lastvagnar» av Erlend Loe. Doppler, sønnen Gregus og elgkalven Bongo vandrer fra Oslomarka til de svenske skoger. Der treffer de, og blir bedre kjent med, utgamle Maj Britt som røyker hasj og danser til Bob Marley, og naboen von Borring som elsker fugler og speiderliv. Dette er en svak oppfølger til «Doppler». Der kunne man i det minste kjenne igjen litt av hovedpersonens søken etter å forlate sitt flinke liv, for å finne seg selv i mer eller mindre pakt med naturen. I «Volvo lastvagnar» får han to nye svenske venner som han røyker hasj og knyter knuter sammen med. Noe mer skjer ikke.

09.08 – «Frelseren» av Jo Nesbø. En frelsesarmésoldat, som står vakt ved julegryta i Oslo i adventstida, blir drept og Harry Hole får oppgaven å løse dette før julefreden senker seg. I hans 6. sak stifter han nærmere bekjentskap med Frelsesarmeens gjerninger, hierarki, intriger og renkespill. Persongalleriet er forfatterens frie fantasi, men Jo Nesbø fremstiller dem likevel veldig realistisk. Siden jeg selv har hatt innsyn i hva som kan skje i de uniformerte rekker, synes jeg forfatteren får fram det som kan ulme og boble i lukkede og kristne rom, på en respektfull måte – uten latterliggjøring.

04.08 – «Den skarpsindige lavadelsmann Don Quijote av la Mancha» av Miguel de Cervantes Saavedra. I flere sammenhenger er boka kåret til verdens beste, noe som gir en del forventninger jeg synes den ikke innfrir. Boka inneholder mange små noveller inne i selve ridder-/vandrerromanen, men etter å ha lest 3-4 fortellinger skjønner man tegningen og vet hvordan resten ender. De er varianter over samme tema og har ingenting med selve hovedhandlingen å gjøre. Første bok og de 400 første sidene er den beste delen, andre bok og de 402 neste sidene, skrevet 10 år senere, er annerledes skrevet, men likevel en repetisjon av første bok, bare mer langdryg og vanskelig å få tak på.

10.07 – «Den sorte tulipan» av Alexandre Dumas. Historien starter politisk og setningsmessig er den tung og kronglete, noe som nesten tok motet fra meg som leser, men dette endrer seg raskt og resten er lettlest. Etter henrettelsen av brødrene De Witte, handler boka om lidenskapelig tulipandyrking og ung kjærlighet. Selv om den ble skrevet på midten av 1800-tallet, klarer Alexandre Dumas d.e. fremdeles å fenge med gode dialoger og spennende fortelling. Jeg synes kapittelet der Cornelius må forklare Rosa hvem han setter høyest: henne eller den sorte tulipan, er glitrende.

02.07 – «Haiene» av Jens Bjørneboe. Barken Neptun seiler fra Manila oktober 1899 over Stillehavet og inn i et nytt århundre. Det er annenstyrmann Peder Jensen som fører an fortellingen om dagliglivet på båten, forholdet mellom offiserene og mannskapet, haifiske, konflikter, vennskap og naturkrefter. Det ondes problem er et tema Bjørneboe tar opp i flere bøker. Her blir menneskenes ondskap billedliggjort som haier. Fra fødselen til døden jages haien av ett eneste, uslokkelig begjær, av hungeren. Ondskapen forfølger båten, og verden, på hele dens ferd. Forfatteren lar oss likevel øyne et håp.

15.06 – «Onkel Toms hytte» av Harriet Beecher Stowe. Når jeg leser den i dag, 154 år etter, henger jeg meg litt opp i det enkle språket, de stereotype personskildringene, alle de kristne referansene og Toms aksept for tilværelsen slik den er. Likevel griper historien meg. Det er smertefullt å lese om den enkeltes slaves tilstand, hennes drøm, barn som blir tatt fra deres foreldre, ektefeller som selges hver for seg – og jeg blir provosert over sørstatenes menneskesyn. Siden boka fremdeles engasjerer, må den ha vært en brannfakkel på 1800-tallet.

29.05 – «To venner» av Amalie Skram. I andre bok (av fire) i Hellemyrsfolket er det Oline og Sjur Gabriels barnebarn, Sivert Myre, som tar over stafettpinnen. Der Oline drikker brennevin for å dekke over virkeligheten, bruker Sivert å fortelle løgn og fantastiske historier. Fortellerstemmen er nær og dynamisk, men mangler litt av intensiteten og sårbarheten fra den første boken. Jeg vil så gjerne at Siverts optimisme, som bestefares en gang hadde, skal belønnes. Likevel er Skram tro til den deterministiske tankegangen der det er umulig å løsrive seg fra klassesamfunnet og de sosiale grensene.

16.05 – «Prosessen» av Franz Kafka. Josef K., en trettiår gammel bankprokurist, arresteres for en kriminell handling han ikke har kjennskap til. Dette fører til en juridisk prosess der det gis ingen forklaring på hvilken forbrytelse han har gjort. Den anklagede kjemper for å vinne innsikt i hans frustrerende situasjon, men hver bit av ny informasjon leder til stengte dører og mer forvirring. Josef stiller spørsmål om hans arrestasjon i begynnelsen, men etter hvert prøver han bare å vinne sin egen sak, og ikke til å kjempe mot systemet og proklamere sin uskyldighet. Josefs sak og historie svekkes betraktelig!

05.04 – «Stormfulle høyder» av Emily Brontë. Dette er ikke noen søt kjærlighetshistorie, men en mørk og dyster fortelling om hevn. Hvor langt kan en mann går for hevne en feil han aldri kan glemme og tilgi? Menneskene i disse to husene er heller ikke lett å like da de fleste har et provoserende vesen. Jeg har vanskelig å forstå Edgars frieri til Catherine og at Heathcliff og Catherine fremdeles er forelsket i hverandre i voksen alder. Likevel er det så fengslende skrevet at man blir revet med. Det er synd at Emily Brontë bare rakk å skrive en bok.

13.03 – «Elskeren» av Marguerite Duras. Ei aldrende fransk forfatterinne ser tilbake og forteller om sin oppvekst i 30-tallets Indokina. Som 15-åring treffer hun en eldre, kinesisk rikmannssønn, og de innleder et seksuelt forhold som fordømmes av omgivelsene. Gjennom dette spesielle forholdet lar hun leserne bli bedre kjent med sin mor og to brødre. Språket veksler mellom avstand og nærhet. På den ene siden er hovedpersonen og menneskene rundt henne navnløse, på den andre siden avsløres det erotisk begjær på en sensuell måte.

23.02 – «Edens have» av Ernest Hemingway. David Bourne er forfatter og på bryllupsreise med Catherine i Spania og Frankrike rundt år 1920. Catherine er sjalu på hans suksess og prøver å begrense dette med fristelser som sex, opphetede krangler og trekantdrama. Til slutt tar galskapen overhånd. Hemingways beskrivelser av omgivelsene er nær og tilstedeværende. Likevel har innholdet for mange gjentakelser uten progresjon. Boken bærer sterkt preg av å være et forfatterprosjekt over 15 år og aldri avsluttet. Historien er springende og slutten virker ufullstendig.

18.01 – «Nedenom og hjem» av Charles Bukowski. I denne selvbiografiske romanen vokser hovedperson Henry Chinaski, i likhet med forfatteren, opp i mellomkrigstidens USA. Dette er en guttebok! Som kvinnelig leser fikk jeg et unikt innblikk i guttas pubertale omgang med hverandre og det andre kjønn. Bukowski skriver klart og kort, men klarer likevel å beskrive omgivelser og handlinger så nært at man får en følelse av å være tilstede sammen med hovedpersonen. Depresjon og bitterhet ispedd Bukowskis kyniske og hensynsløse humor, gjør at jeg sitter igjen med litt blandede følelser.