Arkiv for kategorien 'Litteratur'
“Garman og Worse” av Alexander L. Kielland
10. mai 2008 14:55
Fortellingen sentreres rundt flere personer knyttet til Garman og Worses handelshus i Stavanger rundt 1880, og deres forhold til hverandre. Gjennom de forskjellige skikkelsene tas det opp tema som bl.a. modernisering, klasseskiller, teologi og forvaltningen av den, ekteskap, utroskap, skole, kvinners plass i familien og karrieremuligheter.
Boka har ingen hovedpersoner, men starter og slutter med Madeleine, fra hun som fyrforvalterdatter er sammen med Vente-Per, til hun er en gift kvinne. Ingen får det som de hadde planlagt/forventet. Noen får det bedre, men de fleste får det verre. De kan virke litt stakkarslige og misfornøyde, men Kiellands skildringer er så gode at man får medfølelse for dem.
I begynnelsen har romanen et novellepreg, da de enkelte hendelser presenteres i et rolig tempo uavhengig av hverandre. Etter hvert flettes de i hverandre og når et klimaks når det brenner i skipsverftet. Rollene endres og de står overfor nye valg. Kiellands samfunnskritikk er skarp og velskrevet, og interessant når man vet at han selv har en overklassebakgrunn.
Min leseopplevelse:
“Blodføre” av Eskil Aasmul
2. mai 2008 19:33
NATO sender 8 maratonløpere inn i Sibir for å finne testsatelitten Early Eagle, som krasjlandet i dette området i 1985. Den første som finner titanboksen med hemmelig innhold vinner en stor pengepremie. Samtidig får NATO-konsulenten Talicia Jones i oppdrag å etterforske satelittstyrten. Etter hvert viser det seg at flere av løperne blir drept, og det dukker opp en mystisk mr. Kilroy, først som myte, senere i levende live.
Forfatteren har et lettfattelig språk, og bruker mange av sine egne løpeerfaringer til å beskrive kappløpet over den sibirske taigaen. Det er mange navn å forholde seg til, og gir boka en treg start, der alle karakterene presenteres. Plottet; å bruke sivile løpere i stedet for spesialtrente soldater for å hente en død manns aske, virker usannsynlig, når det likevel brukes helikoptre for å levere matforsyninger. Handlingen reddes inn i andre halvdel, og det blir en spennende slutt.
Dette er debutboken til Aasmul, og den virker lovende. Jeg håper det kommer mer.
Min leseopplevelse:
“Røtter og føtter” av Thomas Hylland Eriksen
26. april 2008 20:07
Hvem er jeg? Forfatteren og sosialantropologen Thomas Hylland Eriksen drøfter identitet i en omskiftelig tid. Er det arv eller miljø – røtter eller føtter – som legger an føringen. Han stiller dette spørsmålet innenfor bl. a. ideologier, religioner, nasjonalitet/etnisitet, politikk, kjønn, kulturtradisjoner, medier og kjønn. Boken er inndelt i selvstendige kapitler som kan leses hver for seg.
Jeg har alltid likt Hylland Eriksens lettfattelige assosiasjonsrekker. I boka ”Øyeblikkets tyranni” passet det heseblesende tempoet perfekt inn, nettopp for å understreke behovet for sakte tid. Her synes jeg det blir for travelt. Han rekker så vidt å komme inn på et tema, før han forlater det, uten å utdype påstandene. Derfor er dette en enkel bok å lese, men også å legge fra seg.
Boken er likevel krydret med mange gullkorn og undringer, som f. eks. “Det store mysteriet i at vi alle blir født med medfødte anlegg som gjør oss i stand til å leve tusenvis av ulike liv – og likevel ender vi til slutt med bare å ha levd ett.” Og ”Motpoler er iøynefallende og fotogene, men gråsonene vokser i det stille, bryter ned grensene og skitner til kategoriene. Det finnes mer både-og enn enten-eller i verden.”
Min leseopplevelse:
Tegneserien “Det mørke tårn - Legenden blir til”
25. april 2008 22:03Nå er den bestilt; tegneserien “Det mørke tårn - Legenden blir til” som er basert på Stephen Kings romanserie “Det mørke tårn”. I forhåndsomtalene har jeg inntrykk av at den baserer seg på bok 4 “Trollmannen og glasskulen”, en av de beste (synes jeg) i en serie på 7. Gleder meg til å lese den!
Boka kan kjøpes her.
«Harry Potter og dødstalismanene» av J.K. Rowling
7. april 2008 21:15
Dette er en av de sjeldne bøkene jeg er lei meg for å ha lest ferdig – for etter siste punktum er det slutt med Harry Potter-grubleriene. Er han en malacrux, vil han dø til slutt eller overlever han Voldemort? I løpet av noen år har jeg gått fra en mild irritasjon, til en lett begeistring over magien Rowling har spredt. Dødstalismanene oppfyller alle forventninger som den sjuende og siste boka.
I det Harry fyller 17 år og blir myndig, brytes morens beskyttelsesformular over ham. Voldemort, mørkets fyrste, ser ut til å få overtaket i trollmannskrigen da han besetter de viktigste stillingene i trollmannsverdenen og begynner utrenskningen av gomper og grumser (personer uten rent trollmannsblod). Professor Slur setter seg i rektorstolen på Galtvort høyere skole for hekseri og trolldom. Harry ser ingen annen utvei enn å oppfylle gamle rektor Humlesnurrs ønske om å finne malacruxene – Voldemorts splittede sjelebiter. Han slutter skolen før 7. året begynner og lever i skjul sammen med Hermine og Ronny. Her sloss han mellom tro og tvil på seg selv, Humlesnurrs liv og vilje, forbindelsen med Voldemort, hans oppgave og venners offer.
Hvis noe skulle nevnes i misfavør er det bokens lengde. Jeg synes (uten å komme med noen spoiler) at midtpartiet, da de flytter seg fra skjul til skjul uten noen større plan, kan virke noe kjedelig. Her kunne det kortes ned. Ellers synes jeg mange av egennavnene er vanskelig å få med seg, siden de ikke alltid har noen sammenheng med personene de representerer eller virkeligheten.
Likevel synes jeg forfatteren har utviklet seg sammen med romanfigurene i løpet av de 7 bøkene om Harry Potter. De er ikke lenger endimensjonale, men balanserer hårfint mellom det gode og det onde. Jeg har koset meg mens jeg har lest og gledet meg til å lese mer, men nå er det slutt. Det er litt trist …
Min leseopplevelse:
1001 bøker du må lese før du dør
4. april 2008 9:47“Mennesket og maktene” av Olav Duun
30. mars 2008 0:09
Sekvensvis introduseres beboerne på Øyvære, et fiskevær ute i havgapet: den karismatiske frikirkemannen Helmer, enka Kari, morløse Borghild, sjømannen Torger, vidunderbarnet Roald, sjøtrollet Ludvik med flere. Det er mange personligheter og forskjellige måter å takle øylivet på. De trosser uværet som bygger seg opp, og prøver å stå han av så godt de kan da det blir brottsjø. Mange dør, men tapet gir nytt håp.
Dette er et stykke mentalitetshistorie fra mellomkrigstiden som fremdeles engasjerer. Selv om det ikke er noen hovedperson i boka, er Helmer en sentral skikkelse. Likevel er det Borghilds liv som griper meg. Det som binder dem sammen, foruten om at de bor på samme plass, er at de strir både mot maktene inni seg og utenfor.
Selv om det står en katastrofe rett utenfor stuedøren til øyboerne, er det interessant å lese hvordan de oppfatter hverandre. Duun får skikkelsene sine, nærmest i bisetninger, til å fortelle nedsettende ting i sladremodus om de andre. Som leser åpenbarer det seg flere menneskeskjebner, etter hvert som de får fortalt om livet de har levd hittil - og alle er helter på sitt vis.
Min leseopplevelse:
“Luftslottet som sprengtes” av Stieg Larsson
25. mars 2008 23:12
Dette er bok nr. 3 i Millenniums-trilogien og en direkte fortsettelse av ”Jenta som lekte med ilden”. Lisbeth Salander er skutt i hodet av sin halvbror Niedermann og ligger på sykehus, etter at hun prøvde å drepe deres far Zalatsjenko med øks. Mikael Blomkvist, hennes venn på utsiden og journalist i tidsskriftet Millennium, konkurrerer med en indre krets av Säpo (Sikkerhetstjenesten i Sverige) om hvem som innehar sannheten, før rettsaken føres mot Lisebeth. Er hun en seriemorder, eller har staten gjort et overgrep mot henne?
Det er mange navn å forholde seg til og alle er ikke like interessante. Etter hvert viser det seg at det meste har en sammenheng. I tillegg foregår det et parallelt drama da Erika Berger forlater redaktørstolen i Millennium og går over til Svenska Morgonposten. Det er spennende, men gjør at saken om Lisbeth settes på vent.
Siden Mikael er journalist og Lisbeth er lenket til sykehussenga, skjer det meste på det intellektuelle plantet. Action kommer først i siste kapittel! Forberedelsene og selve rettsaken virker for meg som leser gjentagende og resyméaktig. Boken kunne gjerne ha vært redigert strammere av forlaget. Likevel fikk forfatteren samlet trådene før han døde. Dette er en bok jeg absolutt anbefaler.
Min leseopplevelse:
“Ut og stjæle hester” av Per Petterson
22. mars 2008 0:47
67-årige Trond Sander har trekt seg tilbake, og nyter sitt otium på et avsidesliggende hus på Østlandet. Tiden går til renovering av huset, radiolytting og turer med hunden Lyra. Fortiden kommer uventet på ham da han treffer naboen Lars Haug, som viser seg å være en barndomskamerat.
Tankene går tilbake til 1948 da Trond og faren tilbrakte sommeren på ei sæter. Det var den sommeren han opplevde en familietragedie på nært hold, fikk sin seksuell oppvåkning og ble bedre kjent med faren sin. Som den 15-åringen han er, mistenker han faren for å ha andre hensikter med turen, men i ettertid blir han fortalt hva faren egentlig gjorde under 2. verdenskrig.
Jeg liker språket. Det er enkelt, lite dramatisk og hverdagsfilosofisk, selv om det er kompliserte forhold som beskrives. Begynnelsen litt for rolig etter min smak, men spenningen bygger seg opp etter hvert som barndommen banker på døra. Likevel synes jeg der er for mange løse tråder på slutten. Noen ekstra sider eller en epilog hadde gjort seg.
Min leseopplevelse:
“1222″ av Anne Holt
6. mars 2008 0:21
Toget fra Oslo til Bergen sporer av ved Finse, 1222 moh., i en forrykende snøstorm. Alle passasjerene, også de i fra den hemmelige togvogna, innlosjeres på hotellet i nærheten og er avskåret fra resten av omverdenen. I løpet av få netter blir to prester drept, og tidligere politietterforsker Hanne Wilhelmsen blir ufrivillig dratt inn i oppklaringsprossessen.
I siste bok jeg leste om Wilhelmsen, ble hun skutt – og i denne sitter hun i rullestol og har en datter sammen med hennes nye samboer Nefis. Hun har blitt mer innesluttet, til tross for at hun trenger mer fysisk hjelp enn før. Likevel klarer hun å knytte til seg nære kontakter og medhjelpere i løpet av de få døgnene hun tilbringer på Finse 1222.
Jeg liker at Anne Holt skriver i jeg-person. Det er nytt. Som leser får jeg førstehåndsopplysninger om hvordan Wilhelmsen resonnerer. Hun assosierer en del hendelser med Roald Dahl og Agatha Christie, og som ”gammel” krimelsker liker jeg disse linjene. Likevel blir historien litt for lang og uten spenning. Det er måte på hvor lenge det er spennende å høre hva de spiser, orkanen Olgas ødeleggelser og hvor mye hotellgjestene/togpassasjerene lukter. I tillegg er forfatteren lusen på viktige ledetråder.
Min leseopplevelse:
Siste kommentarer