Tidsreiser er ikke nytt, og kan gi løsning på mange av de uforklarlige hendelsene som etterhvert hoper seg opp.

Boka har ingen hovedpersoner, men starter og slutter med Madeleine, fra hun som fyrforvalterdatter er sammen med Vente-Per, til hun er en gift kvinne. Ingen får det som de hadde planlagt/forventet. Noen får det bedre, men de fleste får det verre. De kan virke litt stakkarslige og misfornøyde, men Kiellands skildringer er så gode at man får medfølelse for dem.

I begynnelsen har romanen et novellepreg, da de enkelte hendelser presenteres i et rolig tempo uavhengig av hverandre. Etter hvert flettes de i hverandre og når et klimaks når det brenner i skipsverftet. Rollene endres og de står overfor nye valg. Kiellands samfunnskritikk er skarp og velskrevet, og interessant når man vet at han selv har en overklassebakgrunn.

Min leseopplevelse:

Knøttet har kommet med forskjellige teorier om hvor stemmen min kan være, og de har en spennvidde fra tannlegen og til søppelbøtta. Noen kolleger mener jeg kan ha allergi, andre gir meg logoped-trening.

Uansett årsak, dagen har gått til tedrikking, halspastillspising, soving, tegnspråk, klapping i hender og tramping i gulvet. Jeg håper jeg er bedre i morgen …

Forfatteren har et lettfattelig språk, og bruker mange av sine egne løpeerfaringer til å beskrive kappløpet over den sibirske taigaen. Det er mange navn å forholde seg til, og gir boka en treg start, der alle karakterene presenteres. Plottet; å bruke sivile løpere i stedet for spesialtrente soldater for å hente en død manns aske, virker usannsynlig, når det likevel brukes helikoptre for å levere matforsyninger. Handlingen reddes inn i andre halvdel, og det blir en spennende slutt.

Dette er debutboken til Aasmul, og den virker lovende. Jeg håper det kommer mer.

Min leseopplevelse:

(Klikk på bildet for en større og finere versjon.)

Arbeider, bonde, våre hære
de største er, som stevner frem!
Vår arvedel skal jorden være,
vi sammen bygge vil vårt hjem.
Som av rovdyr vårt blod er blitt suget,
men endelig slår vi dem ned.
Og mørket, som så tungt oss knuget,
gir plass for solens lys og fred.

Så samles vi på valen,
seiren vet vi at vi får
og Internasjonalen skal
få sin folkevår!

Og det ser lovende ut, ifølge yr.no.

Jeg har alltid likt Hylland Eriksens lettfattelige assosiasjonsrekker. I boka ”Øyeblikkets tyranni” passet det heseblesende tempoet perfekt inn, nettopp for å understreke behovet for sakte tid. Her synes jeg det blir for travelt. Han rekker så vidt å komme inn på et tema, før han forlater det, uten å utdype påstandene. Derfor er dette en enkel bok å lese, men også å legge fra seg.

Boken er likevel krydret med mange gullkorn og undringer, som f. eks. “Det store mysteriet i at vi alle blir født med medfødte anlegg som gjør oss i stand til å leve tusenvis av ulike liv – og likevel ender vi til slutt med bare å ha levd ett.” Og ”Motpoler er iøynefallende og fotogene, men gråsonene vokser i det stille, bryter ned grensene og skitner til kategoriene. Det finnes mer både-og enn enten-eller i verden.”

Min leseopplevelse:

Boka kan kjøpes her.

(Klikk på bildet for full størrelse.)

Mine 3 favorittgutter :).