«Hudløs himmel» (1986) av Herbjørg Wassmo

Tora strever med tankane om hennar dødfødde barn, hatet til stefaren, mora sitt umedvite og dei sosiale krava frå medelevane på realskulen. Til slutt klarar ho å dele dette med tanta si, som lovar å hjelpe ho. Tante Rakel ordnar opp, prøver å spore opp slekta til Tora i Tyskland, samtidig som ho sjølv kjempar mot kreft.

Om ein har lest dei to fyrste bøkene om Tora, bør ein lese denne siste boka og. Kontrastane og spaltinga blir tydeligare. Til tross for at ho er seksuelt misbrukt av stefaren sin og ser ut til å gå til grunne, er ho skuleflink og har sjanse til å nå langt. Ho vandrar i frå sitt eige sinn over til den meir myndige og erfarne tante Rakel, men ingen kjenner ho att.

Det var denne boka eg syntest var mest vanskeleg å lese som ungdom, og eg klarar enno ikkje heilt å vere med inn i det eg tolkar som schizofreni. Det tipper over for Tora då ho mistar haldepunktet sitt, og ho tar ei anna rolle som er ledig. Wassmo set konkrete ord på korleis Tora føler verda kring seg. Det er frykteleg nært, men og ein måte å markere avstand.

Mi leseoppleving:terningkast 5

«Det stumme rommet» (1983) av Herbjørg Wassmo

Dette er ei direkte fortsetjing frå «Huset med den blinde glassveranda». Stefaren til Tora blir fengsla for å ha tent på Simonbruket, men ingen veit om det største brotsverket; seksuelle overgrep på stedottera si. I fråværet av «farligheten» opplever Tora tryggleik, ho veks og utfaldar seg på Tusenhjemmet og på skulen. Mora, tante Rakel og onkel Simon støtter henne moralsk og økonomisk med å gå på Breiland kommunale realskule. Det ser ut til å gå vegen for Tora.

Eg var omtrent like gamal som Tora då eg leste denne fyrste gong. Ho og eg har forandra oss, eg har blitt eldre, Tora har blitt klokare, meir sjølvstendig og rådsnar, men meir forvirra og. Mobbinga av å vere tyskarunge gjer at ho dagdrømmer om å treffe si biologiske bestemor i Tyskland, tanken på dette gjer at ho overlever. Då skjer det katastrofale, som heile boka peiker mot.

Språket til Wassmo er fargerikt og levande, ho skildrar den nordnorske naturen og menneskesjela på sitt mest inderlege, sårbare, vakraste og styggaste. På ein utmerkt måte klarer ho å formidle at livet er samansett av kontrastar. Den andre boka i trilogien om Tora forpliktar oss lesarar til å vere med heilt til slutten.

Mi leseoppleving:terningkast 6

«Huset med den blinde glassveranda» av Herbjørg Wassmo

Tora bor sammen med moren og stefaren i Tusenhjemmet i et øysamfunn i Nordland. Hennes biologiske far var en tysk soldat som ble skutt under 2. verdenskrig. Ofte når moren jobber kveldskift på fryseriet, blir hun misbrukt av stefaren. Det eneste fristedet hennes er hos tante Rakel og onkel Simon, og etterhvert hjemme hos døvstumme Fritz.

«Farligheten» og overgrepene er forferdelige, men ikke overskyggende. Beskrivelsene av nærmiljøet og de mellommenneskelige interaksjonene er fabelaktige. Bygdedyret ligger og lurer og holder folk nede.

I resepsjonsteorien gjenskaper man de litterære personlighetene hver gang man leser dem, ut i fra de forutsetninger man befinner seg i. Mine har forandret seg siden sist gang jeg leste denne boka. Fokuset har flyttet seg fra Tora til omgivelsene.

Likevel har Tora alle odds i mot seg. Hun er kvinne, ung, umyndig, fattig, tyskerunge og farløs. Selv om man kan ane hvordan hun kommet til å takle dette etterhvert som hun blir eldre, blir man litt forpliktet til å følge henne gjennom trilogien («Det stumme rommet» og «Hudløs himmel») for å se hvordan det går.

Min leseopplevelse:terningkast 6