«Kvitebjørnen» (1906) av Rasmus Løland

Kvitebjørnen

Det er lenge siden jeg har skrevet bokmeldinger, men nå som jeg har bedre tid, vil de komme fortløpende. Denne ble jeg ferdig med i 23. mai:

«Kvitebjørnen» er en fortsettelse på boka «Det store nashornet» som kom i 1900, og er en av de første norske barnebøkene skrevet ut i fra barnas synsvinkel. Vi følger guttene Pål, Gunnar, Kolbjørn og Andres, fra 9-12 år, fra «Den første snøsundagen» til «Isfossen og vårblomen», gjennom vinteren til våren. De bor i ei bygd i Ryfylke, akkurat som forfatteren, preget av pietisme og gudsfrykt. Gjennom lek og fantasi utvikler de redskap til å møte voksenverdenen.

Boka kan leses på flere plan, og man må kanskje være voksen for å se de  indre handlingsplanene. Løland er kritisk til lekmannskristendommen han selv var utsatt for, og lar barna svare de voksne, være ulydige, rømme hjemmefra og dagdrømme, uten å moralisere. Til og med når de bygger den store kvitebjørnen i snø, lager snøhule inni den og blir med på dens vandring mot Nordpolen, lar han samfunnets rangorden få gjennomgå i kongens hall.

Guttene blir ikke beskrevet enkeltvis, opplevelsene er kollektive, de gjør ting sammen og har felles erfaringer. Selv om de vokser opp i et strengt og kristent miljø, skildres det et rikt folkeliv på en humoristisk måte. Historiene om bestemor, Lamma-Lars og Bekafanten er uforglemmelige.